Obsessive - Does the voices in my head bother you?

Satans skaperverk

Telefoner.

Hører på: suset fra motorveien

fobi, ugrunnet el. sykelig oppdrevet frykt for noe (f.eks. klaustrofobi, frykt for lukkede rom). ~ caplex.no

Mann: Velkommen til Stengdal Tannklinikk. Vi har for tiden stor pågang. Vennligst vent.
Meg: (Jeg banner stille og blir avbrutt midt i steikinga av...)
Damen: Ja. Halo, Stengdal Tannklinikk.
Meg: Øøøm, hei, mitt navn Mariposa Mimosa. Ehem, jeg har fått en time den 30. september kl 9.45, dette passer ikke, og jeg, øøh, lurte på om jeg kunne endre tiden...
Damen: Ja. Det går. Den 30. i 8.?
Meg: Ja.
Damen: Ja. Klokken 10.45?
Meg: 9.45.
Damen: Ja. Vet du hvem du skal til? Er det Lisa Jossefson?
Meg: Lisa Jossefson, ja.
Damen: Ja. Når ville du endre timen til?
Meg: Spiller ingen rolle hvilken dag, ømmm, helst så tidlig som mulig eller etter klokken ett...
Damen: Ja. Hun har en time ledig 8.00 den fredag den 27. 08., passer det?
Meg: Den 27. september? Ja, øhhe, ja, det passer mye bedre.
Damen: Ja. Den 27. 08., fredag kl. 8.00, det passer?
Meg: Ja, ja, det passer.
Damen: Ja. Ok, hadet.
Meg: Hadet.

telephonophobia

Denne samtalen brukte jeg en time på å manne meg opp til. Den behagelige telefonstemmen til damen på andre siden sendte frysninger ned ryggen min. Egentlig burde jeg ha bedt om en tidligere time.

T: (Alarmsignal fra inne på badet)
Meg: Hvem dør!?
T: DET ER EN EDDERKOPP PÅ BADET!!!
Meg: Kan du ikke bare kaste den ut vinduet?
T: NEI! DREP SATANS SKAPERVERK OG SPYL DET NED I DO!!!

araknofobi
Foto av pinkflavour.

Min mor er hysterisk redd for edderkopper, og pappa har plenty med fortellinger som dreier seg om min mors skrekk for disse vesenene. En av hans favoritter omhandler derimot en gang min mor gjorde det hun ellers kvier seg for. Jeg var på tiden denne hendelsen inntraff fremdeles i bleier. Mens jeg stille sov, bestemte en edderkopp seg for å krype mot min krybbe. Det var en fatal feil, min mor gjorde ham rask om til spidermush. Etterpå slapp hun skoen hun hadde utført bragden med og skrek etter hjelp.

I dette tilfellet var det en venninne av meg som var i trøbbel. Bevæpnet med et spillkort og et glass kom jeg henne til unnsetning.

_Obsessive_

TheCakeIsALie

Ok. Jeg løy.

Hører på: Gåte

Og jeg har internettlovene på min side!

Hele nettets befolkning lyver og bedrar som om det var det de var født til å gjøre, og jeg akter ikke å være for fin til å gjøre det som er godt nok for alle andre. Det hadde vært for ille om beskyldninger om snobberier hadde blitt slengt min vei.
Gud!
Tenk om noen hadde anklaget meg for å være snerpete?

Jeg hadde ikke kunnet leve med meg selv.
^(Det var forresten en løgn.)

Nå, det er ikke lenge siden jeg fant ut at jeg kunne lyve til leserne mine. Uten å være klar over det har jeg løyet siden jeg første gang la ut noe på nettet. Visk ut den ubehagelige stillheten og sett inn en kvikk replikk. For å være ærlig, så kan ingen hevde å ha tatt skade av det. Har noen av dere fått eksem fordi jeg sa at jeg var og kjøpte gaver på en lørdag i stedet for på en fredag? Ingen hårtap når jeg løy litt på antallet flasker brus som ble konsumert under selve bursdagen?
Ja/naaai?

I enkelte tilfeller handler det ikke om å lyve. Jeg er ikke kjent for å ha det beste hodet for datoer, og når ukedagene går i surr smeller jeg til med en tirsdag på torsdager. Av og til er det en pynteløgn, jeg legger til ti centimeter eller harker i litt sølvpuss når noe ikke skinner som det burde. Dette er de ordentlige løgnene mine, og verden er som regel for fantastisk for dem.

Min mest åpenlyse og hyppige løgn må nok være det som står øverst i hvert innlegg.
Ja, den er åpenlys. Kom an, hvem av dere tror jeg kan klapre raskt nok på tastaturet til å skrive et innlegg på tiden det tar meg å høre "You've seen the butcher"?




Likevel er jeg mer ærlig med dere enn jeg av og til skulle ønske jeg var. Datoen er feil, men jeg lener meg likefullt over tastaturet med saksa i den ene hånda, klar til å la innvollene mine renne ut over nettet.

Hvem skal sjekke at jeg fremdeles har på meg den flaskegrønne buksa jeg beskrev i begynnelsen av innlegget når jeg avslutter det?
(Ordet er at de er de trangeste buksene i skapet.)
Det store spørsmålet: Gjør det noe om jeg ikke har det?

Da jeg kom hjem fra Bosnia hadde jeg tilbrakt nærmere fem dager i en bil.* På Autobahn suste vi gjennom Tyskland i mindre biter enn tidligere år, ettersom vi stoppet ved diverse severdigheter. Vel hjemme var jeg klar for en dusj i min dusj og en natt i min seng. Jeg var kake, og regnet med at jeg kom til å bruke et par dager på å hente meg inn i igjen, pakke ut, og drikke norsk vann. (Norsk vann er det vakreste som finnes, og det er ingen løgn.)
Tannkrem heller, hvem kunne vite at jeg kom hjem den 28. juli og ikke den 31.?
Min avgjørelse var å purke i et par dager før jeg tok fatt på det tidskrevende arbeidet det er å spise Bosnia og omgruppere inntrykkene til et brukanes innlegg.

Dette skjedde ikke.

Etter en uke ble jeg bedt om å komme til en Øya. Ikke den Øya som ungdommer i Oslo vanligvis pleier å dra til på slutten av sommeren. Denne Øya var mye finere, og jeg håper at jeg ikke lyver når jeg sier at jeg kommer til å berette litt om mine rampestreker vest i dette vidstrakte landet.
For jeg kan aldri skrive når jeg er på Øya, jeg er for opptatt. Når jeg kommer tilbake er det ofte med saftige historier.

Etter Øya var rommet mitt i hovedstaden angrepet av rotenisser som behøvde å smake baksiden av hånden min. Jeg hadde dessuten forsiktig begynt å utvikle en skriveknip. Jeg kvidde meg for å gjøre ferdig innlegget om Bosnia, jeg ville ikke at det skulle bli ferdig.
Kanskje enkelte ting sitter for dypt til å dekkes av kynisme?
(og en fremmed tanke: er det på sin plass at jeg sier hva jeg mener om dette?)

Ergo; jeg kunne ikke skrive noe før jeg var ferdig med ferieinnlegget, og jeg ville ikke skrive noe om ferien min.
Catch 22.

Så, resoner dere fram til dette: Jeg skriver nå - skriveknipen er over - jeg har skrevet ferdig ferieinnlegget.
Mine grunnregler for blogging tillater meg ikke å ta tilbake  nevnte innlegg hvis jeg poster det.

Vent dere et innlegg om økonomi og fobier i nærmeste fremtid. Hvem vet, kanskje jeg slipper et om vannmeloner og Michael Schumacher likevel.

_Obsessive_

*Se der, det var en vill gjetting. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var i den bilen.

Obsessive på utenlandsbesøk

Jeg er nå i et u-land.
Hvis noen lurer på hva jeg hører på, så er TV-en på og bilene brøler forbi utenfor blokka.

Internettforbindelsen er bare basj og klokka er kvart over tolv.
Fyldige beskrivelser av mine eventyr utenfor Norge følger så fort  jeg kommer hjem, sammen med svar på de kommentarene jeg har fått.

Hvis dere unnskylder meg så må jeg gå og stappe hodet under krana nå.

snakkes

_Obsessive_
Stikkord:

Kl. 23. 07, 17. 06.10. (Eller: Hello Goodbye)


Hører på: Susanne Sundfør ~ The Brothel

Jeg har lagt meg, men kroppen min er spent som en streng.
Det er sommer i lemmene mine.
Jeg må passe på tankene mine, slik at de ikke vandrer for langt. Jeg har satt munnbind på meg selv for å ikke være for høylytt.
Aldri har jeg vært redd for hvor langt min egen fantasi skal ta meg. Ikke noen gang før har jeg vært redd for at ordene mine skal være et hinder.

Så underlig.

Jeg var, for et par helger siden, på hyttetur.
Et forblåst sted, en holme, som havet forevig har i sin nåde.
I dette havet badet jeg. Vann så kaldt at det slo luften ut av meg, stjal livsgrunnlaget mitt gjennom huden min.
På disse svabergene løp jeg. Sten så ru at føttene mine fremdeles er såre. Å gå over sprekker i fjellet som havgudene gjemmer seg i.
Jeg klatret opp disse klippene. Dro av meg genseren slik at den ikke var i veien. Klorte meg fast i berget.
Flyttblokker lik små fjøs, som vipper når man står på toppen.

Jeg vil leve ved havet.
Der er himmelen grå.
Der lover havet å sluke deg i et uvaktsomt øyeblikk.


Regnet vil etse furer i ansiktet ditt. Sola vil gjøre deg til lykke, som flytende lava, fra innsiden. 

Til slutt en dag er du blitt en del av stenen.

Men det gjør ingenting, for du kjenner du lever, inne i deg kjenner du alltid en smak av salt.


Jeg var ute i dag, og jeg er sikker på at det finnes nisser i skapet mitt. De drar klærne mine ut av klesskapet mitt og bygger iherdig et fjell av dem i en stol. Det nyeste tillegget er en svart thights.

Tigerstaden har et sommerbrøl. Ronja Røverdatter. Den ligger i sola og får farge.
Å, du er vakker en sommerdag!
Ingenting som vinterisen.

Jeg har sett trærne strekke seg mot himmelen. Under dem går vi, og kjenner grusen gjennom sålen.
Jeg har kjent livet hamre gjennom gatene og gjennom meg. Det spurte aldri om lov, men slukte meg hel mens jeg snudde ryggen til.
Å vise himmelen ansiktet sitt. Regn mot øyelokkene. Regntunge skyer mot øynene. Et bad på betong.
Tusen mennesker som er tilknyttet meg gjennom en berøring. En mengde.

Jeg åpner neven mot bygningene.
"Du tar alt jeg er, men du deler ikke av ditt!"
Hører ingenting. Ingen svar gjennom betong og asfalt.

Søren. Jeg greier ikke å sovne en gang. Jeg er for oppspilt. Våken. Nå.
Du skjønner, drømmen er det jeg elsker. Når ingen ting holder på min oppmerksomhet, da drømmer jeg. Når søvnen brytes vet jeg at det vil bli vanskelig å lå være å drømme. Drømme om det som skjer nå. Skape forventninger som kanskje ikke kommer til å bli innfridd.
Dette skremmer meg.

Jeg snakker for høyt. Det vet jeg. Hele familien min snakker høyt og sier alt som sitrer på tungespissen deres.
Det går greit når de rundt deg er vennene dine.
Hva om det er noen som kan bli dine venner?
Hva skjer om jeg snakker for høyt da?

Tolerer meg vær så snill.
Jeg vil så gjerne være god.

_Obsessive_

Forandring fryder


Elskbare Thao har gitt bloggen min en større makeover. Det eneste problemet med designet er at jeg sikler overt hele tastaturet hver gang jeg ser det. Alle dere, gi den flinke piken applaus!

_Obsessive_

P.S. Tusen, tusen, tusen takk!

Fuck you. Fuck you very, very much.

Noen ting kan jeg ikke noe for å reagere på.

Hører på: Trafikk

"Jeg hater jordbærklumpene i syltetøyet."

Innledningsvis vil jeg si at dette er en helt håpløs ting å hate. Jordbærklumpene har aldri gjort noe galt. Ikke er de store nok til å kvele noen, og ikke finnes det bevis eller rykter om korrupsjon blant jordbærklumpene.
Dessuten har jordbær slikt et pent navn på svensk.

jordgubb

Se, hvordan kan man hate noe så nusselig?

Hele konseptet med hat er overvurdert, å hate en noe slæsj noen er ikke på langt nær så spennende som flere skal ha det til. For å være klar på hva det å hate er for noe, har jeg
supplementert med informasjon fra Escolas Ordbok:


hat, -et (norr.) sterkeste form for uvennskap, bære, nære hat til en, legge en for hat; hate, -a/-et bære hat til; hatefull, -fullt (adj.) full av hat; hatig, - (adj.) hatefull; hatsk, - hatefull


Akkurat ja, sterkeste form for uvennskap. Så hvis en hater jordbær, da er man uvenner med jordbærene? Det blir et ensidig uvennskap etter alt å dømme, siden årrekker med intense observasjoner ikke har kunnet legge fram noen beviser om at jordbær føler eller tenker noe som helst.
Nei, dette var misvisende.

La meg få lage min egen definisjon:


hat: svært sterk følelse av avsky mot en gjenstand eller en person


Mye bedre, men fremdeles ikke helt tilfredsstillende. For å kunne forstå denne forklaringen må man jo skjønne hva jeg legger i begrepet sterk følelse av avsky. Et klinisk begrep blant mange andre, men i denne sammenhengen skal det jo forklare hat og da kan det ikke være noe særlig klinisk.

Det jeg prøver å illustrere med frasen en svært sterk følelse av avsky er en følelse der du egenhendig får lyst til å teipe en person til en stol med gaffa for så å slå personen sanseløs og etterpå nappe ut hvert eneste hår på kroppen deres med en pinsett. Sakte, sakte.
En morbid forklaring, eller hva?
Nok en grunn til å si at hat er overvurdert, det er i bunn og grunn en svært morbid følelse. Alle morbide følelser er etter min mening et resultat av at vi får mer fritid, som i sin tur fører til at vi kjeder oss, som i sin tur fører at vi sitter og tenker for mye, som igjen fører til at vi utvikler morbide ideer som sadomasochisme og tilhørende morbide følelser som kan akkompagnere disse tankene.
Ergo, hat er en grusomt unødvendig følelse. Tenk hvor mye mental energi en bruker på å ønske å "teipe en person til en stol med gaffa for så å slå personen sanseløs og etterpå nappe ut hvert eneste hår på kroppen deres med en pinsett. Sakte, sakte.".
Antagelig nok energi til å holde huset ditt varmt i minst et år.

Så, derfor er det unødvendig av meg å si at jeg på fredag fant en grunn til å hate en av mine medbloggere. Likeså er det meningsløst av meg å si at jeg hater det faktum at jeg ikke greide å se et av mine favorittband når de spilte på en scene et par hundre meter foran meg, fordi jeg ikke slapp inn på konsertområdet til en gratiskonsert.

For hat, er som jeg tidligere stadfestet, en morbid og moderne følelse. Litt likt det å være emo, og slikt synes jeg som kjent lite om.

Derfor vil jeg bare kaste opp det jeg mener, slik som jeg vantligvis gjør og som i bunn og grunn er det sunneste alternativet.

Føkk deg Topp 20.
Føkk deg Voe.

Puhhh....

Så får de bortskjemte bleieungene saksøke meg om de vil.

_Obsessive_

Kunnskap

Jeg har nettopp blitt voksen.

Hører på: Trafikksus

Når jeg var liten brukte jeg en time på løkkeskriftleksen min. Bokstavene ble prydelig nedtegnet akuratt på streken, Gud forby at "g" gikk lenger ned i kjelleren enn "y".
Den eldre meg ønsket at hun kunne lære alle glosene til engelskprøven ved å spise en pille, eller ved å få det overført fra en maskin inn i hjernen. Man hadde sendt mennesker til månen, så hvorfor skulle man ikke kunne finne opp en allviter-pille?

Nå tenker jeg på læringsprosessen som noe positivt. En måte å fortjene det man vil ha på. Å skrive tankekart over hele kapittel åtte i naturfagsboka er det du må gjøre for å skjønne hva som skjer når bladene forandrer farge. Vitenskap er fantastisk, og selv om vertikale asymptoter ikke er spesiellt spennende lærer du dette for å senere kunne lære at to stjerner i pleiadene står tre gazolioner lysår fra hverandre.
Jeg lærer det grusomme for å skjønne det magiske.

Jeg vil ikke lenger ha tak i allviterpillen. Nå vil jeg leve for alltid, slik at jeg har all verdens tid til å tilegne meg all verdens kunnskap.

Det er en forskjell.

_Obsessive_

Lesesirkel - Boksirkel 4

Tadamtatam!

Hører på: Alexisonfire, Muse, Between The Buried And Me, Otep

Så var jeg for første gang komplett ferdig med en boksirkel. Alle de 8 bøkene har blitt vridd, bladd i og utnyttet. Jeg var ferdig med den siste boka en gang før påskeferien, men kunne ikke skrive i frykt for å forsømme latskapen. Alt er som forrige gang, og om noen stusser på hva lesesirkler egentlig er kan de kikke her, her og her. Dette blir muligens min siste boksirkel, fordi enkelte personer har hintet til at de er kjedelige.
For dere som liker boksirklene har jeg et alternativ som Frk. Gal skal gå nærmere innpå senere.

Nuvel, la oss komme i gang.

Slik så forrige boksirkel ut. Spennende greier, med Stephen King, Neil Gaiman og min elskede Lindquist. I tillegg har vi Terry Pratchett og Shakespeare, hvor begge er internasjonalt kjent, Shakespeare muligens bittelitt mer. 


1. Coraline ~ Neil Gaiman
Coraline har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med foreldrene sine. Huset deles med to gamle damer som i sine glansdager drev med sirkus og en mann som er overbevist om at han trener et museorkester. Coraline kjeder seg, og da hun i ren frustrasjon utforsker husets kriker og kroker finner hun en gammel dør som tilsynelatende er murt igjen.
Ting blir annerledes da Coraline åpner døren for andre gang. En lang og mørk gang leder til et fantastisk sted. Her blir hun ikke oversett av foreldrene sine, maten er utsøkt og det alltid er noe å finne på for ungpiken. Coraline fryder seg over denne nye verdenen.
Etter at den første lykkerusen ser Coraline at ikke alt stemmer i denne nye verdenen. Hvorfor virker den "andre faren" redd for den "andre moren" til Coraline? Hvorfor har det seg slik at alle i den andre verdenen har, i stedet for øyne, store svarte knapper?
Coraline av Neil Gaiman har jeg lest tidligere en gang og jeg må si at jeg nøt den like mye denne gangen som forrige gang. Den var skremmende, vittig, og inneholdt alle de karakteristiske raritetene som Gaiman er så kjent for. Fra snakkende katter til mystiske nøkler, denne boken har alt som kan tenkes, og litt til.
Filmen anbefales også på det sterkeste.


2. The Gunslinger ~ Stephen King
The Gunslinger
er på vei over en uendelig stor ørken. Heten er drepende og vann er en mangelvare. Han følger etter The Man in Black. I en hytte bor en rødhåret eremitt, Brown, og hans kråke Zoltan. Til denne mannen betror The Gunslinger hva som skjedde i byen Tull, tragedien som innbyggerne der fikk føle på kroppen.
Jeg begynte på denne før noen av de andre bøkene, men når jeg fant ord som "apotheosis" og "heliographed" falk haken min ned på brystet og jeg la den vekk for en stund. En veldig god stund.
Til slutt fant jeg motet til å lese boken og den var ubeskrivelig. Med ubeskrivelig mener jeg; ubeskrivelig i sin kreativitet, ubeskrivelig i sin fortellermåte og med ubeskrivelige karakterer. Jeg var uten ord.
Etter det første kapittelet (hvor King fornuftig nok skviste inn alle de vanskeligste ordene, som for å skremme bort uerfarne lesere) var det ikke lenger vanskelig å lese. Språket fløt som en Norsk fjellelv; klukketi-klukk ned bergsiden.
Selv om språket var fantastisk, så var det likevel historien som fanget meg mest. King forteller om en verden som har rævkjørt seg selv, om parallelle univers, om råttenskap og magi på en måte som gjør at man ikke kan slutte å lese. Jeg leste denne boken i stedet for å gjøre leksene mine, jeg tok den med ned til middag, jeg tok den med inn på do og sluttet ikke å lese før det ikke var flere sider igjen.
Var dette alt?!
Nei, det er seks bøker til. Den ene fetere enn den andre, og jeg kan ikke vente med å begynne.
Historien over er bare en liten del av boka, men det som ikke er nevnt må du lese selv.


3. Menneskehavn ~ John Ajvide Lindqvist
En far mister datteren sin på isen. En tilsynelatende umulig forsvinning. Hvordan kan man miste et barn i rød kjeledress på et hvitt og islagt hav?
År etter vender faren tilbake for å søke svar og forsoning, men hjemstedet er fullt av vonde minner og bitre mennesker. Hva er det befolkningen i den tilsynelatende uskyldige kystbyen gjemmer, og hva har dette å gjøre med hans kjære lille datter?
En av mine favorittforfattere gjør det han alltid gjør. Han skaper mennesker med ord til det punktet hvor de begynner å spasere rundt i rommet ditt, skrikende. Hylene deres får deg til å krype under dyna mens du er glad det ikke er deg som vræler.
Det er nettopp det som skjer i denne boka. Lindquist skaper et fantastisk bilde av Anders, faren som er gjort gal av sorg etter sin datter Maja, og det er vel egentlig det. Hele boka er deprimerende og ondskapen som gjennomsyrer den gjør den muligens til den dystreste og mest groteske til nå fra denne forfatteren. (Glem de flygende hodene i La den rette komme inn, i denne boka får en manns desperasjon deg til å rykke tilbake i stolen.)
Boka er bra, plottet nydelig utført, men det har ikke den samme diskresjonen som de tidligere bøkene hans. Til og med Håndtering av udøde har en penere og litt mer subtilt plott. Denne boka derimot kjører hele løpet ut og noen av effektene som forfatteren bruker blir rett og slett litt for mye. Et badekar med en sovende pike i er utrolig mye mer skremmende enn et hav som deler seg og viser en trapp. Jeg savner hintene, jeg savner fremmedgjørelsen av det normale. Her er det for mye laserpistoler og for lite vinduer og komfyrer.
Svakeste boka til nå, ikke en svak bok, men den svakeste.


4. Papirvegger ~ John Ajvide Lindqvist
Fra bokkilden
, fordi jeg er lat og ikke orker å oppsummere alle de ti fortellingene:
" Boken inneholder ti fortellinger. En høyblokk i Blackeberg begynner å tippe. En paparazzifotograf jakter på det perfekte bildet, men finner noe annet. En kvinne finner et lik hun vil ha for seg selv. En toller besitter en mystisk evne til å se hva mennesker skjuler. En mann tror han har funnet en måte å lure døden på. Fortellingen Slutthåndteringen er en epilog til romanen Håndtering av udøde, men kan også leses frittstående"
Dette - var - andre - boller. Disse fortellingene rørte meg. Jeg gråt nesten mens jeg leste "Grense" som er en av de vakreste novellene jeg noensinne har lest. Linquist viser at han mestrer å portrettere alt fra stress til melankoli og gir noe fra seg selv i hver og en av historiene. Du er garantert å finne minst en fortelling som rører deg, som viser deg hvor fantastisk forfatterkunst kan være.

5. Hamlet
~ William Shakespeare
En mann prøver å nå toppen og på sin vei opp dit slakter han et par menn.
Nei, dette er ikke Machbeth, dette er Hamlet, som viser galskap på flere nivåer.
Etter side 10 innså jeg at jeg aldri i livet burde ha lest dette stykket på norsk, til og med André Bjerke kan ikke vanne liv i dette. Språket lå vannrett på sidene og det vil være en løgn å si at jeg ikke tenkte på middag en 14 ganger mens jeg leste boka. Kjedelig, kjedelig, kjedelig...
Er det noen som har lest stykket på engelsk og kan ærlig fortelle meg at historiens mest berømte dramatiker er bedre enn det dette pjattet viser?

6. Romeo og Julie
~ William Shakespeare
Hvis det er en norsk forfatter jeg gjerne skulle ha møtt før han vandret av sted til de evige jaktmarker ville der vært André Bjerke. Kall meg en hykler! I forrige avsnitt kunne han ikke ha gjort noe for boka, og i dette har han oversatt Romeo og Julie på en måte som gjør at jeg sitter og klapper i hendene mens jeg leser.
Vittig, vittig, vittig!

Det er alltid en grunn til at en klassiker er, vel, en klassiker.


7. Feet of Clay ~Terry Pratchett
Som alltid er Terry Pratchett en rekke med adjektiv; vittig, flink, fantastisk, fantasifull, underholdende, morsom, innsiktsfull... og vi kan holde på til Dovre faller. I akkurat denne boka foregår følgende:
Kommandør Sam Vimes, overhode for Ankh-Morpork politiet blir konfrontert med en rekke drap. Null bevis er der for å følges, men kommandøren tar som alltid opp jakten på gjerningsmannen. Etter som historien utspinner seg viser det seg at hjernen bak udådene ikke tenker på å fortsette å drepe gamle menn, men har større ambisjoner.
Må leses for å følges.


8. Lords and Ladies ~ Terry Pratchett
Granny Weatherwax & Co blir i denne boken utsatt for noen av de fæleste skapningene som noensinne har eksistert: Feer, disse småkreene har nok en gang funnet veien inn til menneskenes verden. Onde og sterke infiserer de byen hvor heksene residerer, og med sin udiskuterbare skjønnhet feier de vekk hver en tankte på motstand fra menneskenes side. Det opp til heksetrioen å få slutt på elendighetene, på deres eget underfundige vis.
Mine favoritthistorier er alltid om heksene og deres bryske oppførsel. Mer hardbarka damer skal du lete lenge for å finne.

Jeg sa at dette nok blir min siste boksirkel, men som lovet har jeg et alternativ til dem som vil vite mer om hva jeg leser. For øyeblikket driver jeg og pløyer meg gjennom klassisk vampyrlitteratur. Jeg er ferdig med å lese tre vampyrbøker av Anne Rice (Interwiev with the Vampire, The Vampire Lestat, The Queen of the Damned), og aller helst vil jeg ikke begi meg videre ut på de marker. Jeg har stablet opp Bram Stokers Dracula på bokhylla etter å ha sveipet innom Outland, og bare forsiden får tennene mine til å løpe i vann på lik linje med en pose chips. Etter det er jeg derimot i tvil om hva jeg skal fortsette med og ber som alltid om forslag. Mine oppfatninger av bøkene jeg leser kommer opp fortløpende.

Høres dette bra ut?

Fordi jeg må bevise for meg selv at det finnes bedre vampyrbøker enn Twilight kommer jeg uansett til å gjøre dette på privaten og det hadde vært greit å dra med andre på bølgen

Til neste gang.

_Obsessive_

[ ingenting imellom ]






En del av meg tenker at det er min udugelighet som er roten til alt jeg har opplevd, til alt som har gått feil den siste tiden. Den andre delen er enig. Hvis jeg hadde greid å konsentrere meg mer enn fire sekunder av gangen hadde min tid kanskje blitt brukt mer effektivt. Facebooksølibaten har ikke gitt meg seks i naturfag og solvær har ikke trukket meg ut for å jogge.
Ergo, det er ikke omgivelsene som dreper meg. Mine hender holder kvelertak rundt min egen hals.

Fingrene mine begynte å klø det sekund jeg fraskrev meg retten til å skrive. Blogging har aldri blitt prakket på meg og derfor har ingenting annet enn mitt ønske om å bli bedre vært med på å motivere meg. En øy med krystallklart vann har vært målet, den veien mitt fiktive kompass peker. Etter et år eller to sluttet jeg å sjekke med metalldetektoren. Mistet kursen.

Jeg tar meg selv i nakken:
Mitt første innlegg etter fasten kommer på torsdag. Basta.







Me ska drikka absinth i lag

Flott det, når man ikke en gang drikker brus og ikke har noen man kan drikke ulovligheten sammen med.

Hører på: Bad Things ~ Jace Everett

For å være helt ærlig så trodde jeg ikke at jeg noensinne kom til å gjøre dette, mest fordi jeg irriterer meg på andre mennesker som gjør det. Et sukk, litt rulling med øynene og antageligvis dilter jeg ikke innom bloggen til personen igjen, med mindre de tar kontakt først.
Gjett tre ganger hva som er mitt budskap.

Joda, jeg kommer nok tilbake. Akkurat når vet jeg ikke, men de fire påbegynte blogginnleggene som samler støv i arkivet sier sitt: Når det ikke går så veldig bra med meg, går det ikke så veldig bra med skrivingen min. En totalblokade som får tungen til å svulme opp i munnen følger med stirring ut av vinduet og opp i taket.
Jeg reklamerer først og fremst for meg selv på dette nettstedet, og når jeg ikke lenger synes at jeg er noe stort å reklamere for så er det ikke lett å produsere noe jeg er fornøyd med.

Kos dere med alt som er fint i denne verden. Jeg skal synge til den ene gode tingen som har kommet ut av vampyrdilla, spise bursdagskaken min alene og late som om alt er bra.


_Obsessive_
Stikkord:
Les mer i arkivet » August 2010 » Juli 2010 » Juni 2010




hits